Mor har hanglet seg gjennom helgen, og tilstanden er nå slik:
Det er i grunnen litt rart dette, for når testosteronklanen i heimen er syke, da stopper verden opp for dem. Sykepleierinstinktet til mor slår ut i full blomst, og det blir oppvartning på høyt plan.
Så også for en tid tilbake her i Lyngvn.
Stress og kraftløshet.
Kvålen hadde vært delvis ute av drift pga prolaps. Samtidig fikk han likegodt influensa, og den stedlige sykepleiersken (mor) løp frem og tilbake. Mor prøvde etter beste evne å pleie pasienten, og sørge for at han hadde innen rekkevidde alt det han trengte:
Kvålen var jo lite mobil der han lå og da han ikke klarte å rope på mor, lå han istedet for og gapte som en liten fugleunge hver gang mor var i nærheten. Siden mor til tider hadde mye å gjøre både på jobb – med Kvålen, en avlegger hadde skadet seg og en avlegger som fikk spysjuke – var mor nok en smule stresset og litt redd for å blande medisiner og gi Kvålen kattas p-piller i stedet for Paracet. Mor tror nok at det gikk greit, for han har ikke remjet unaturlig mye i påfølgende løpetider, og ikke har han lettet på et bein og skvettet på hushjørnet heller.
Kvålen kviknet til etter hvert, men formen var heller klein – noe dette utsagnet var bevis på:
Kvålen:«Gunhild?? Er denne bananen hard og vanskelig å få åpnet…eller er jeg svært redusert og svak nå?»
Tja…Når forberedelsene til inntaket av en banan blir en uoverkommelig styrkeprøve…da har du nok lagt for lenge på sofaen Kvålen min
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar