28.januar og vi starter snart på siste vintermåned:
Mor har ikke noe annet nyttårsforsett enn å holde seg i live, men i dag røynet det på gitt.
Mor vil påstå at fjorårets gode "gå-rett-bortover-form" er intakt.
Fjorårets gode "kave-seg-oppover-fjellsidene-uten-å-få pustestans" er ikke helt på topp og har forbedringspotensiale.
Men fjorårets ekstremt gode "sykle-bakke-opp-og-bakke-ned-i-godt-driv"......den er borte.
Mor våknet nemlig i dag, og fikk en god idè...trodde hun.
Mor:"Weeee....I dag gidder jeg ikke å gå på tur....
Jeg finner frem tråsykkelen...."
Ååååå hallo!!!!!
Snakk om å ha tiltro til egen oppfatning av ytelse!
For det første så har "Yossie" ikke vært brukt siden september, og har stått ute.
Dette vil si; dekk uten luft, rusten kjetting....og manglende bakbremser. (Mor husker vagt at dette var en issue i september, og at dette ble satt på "må fikses" listen)
For det andre så var det dette med kondisjonen da.....
En god bortoverkondis er ikke synonymt med en god sykkelkondis...
Vel....
Kvålen kom som en reddende engel like før mor skulle legge ut på tur, og fikset noe av det som var feil.
Kvålen:"Du...
Dette går bra....
Så lenge du ikke bremser med bakbremsene...for de har du ikke....."
Yeah...right.
For det er jo betryggende å vite....
Og ergo MÅ mor jo teste bakbremsene...sånn helt ubevisst....
For å si det slik; Mor trenger nye..og det faderlig fort.
Kort oppsummert kan man si at at denne jomfruturen i sykkelsesongen 2017 fortonet seg som det reneste selvmordsforsøket - både kondisjonsmessig og med tanke på sykkelens tilstand.
Når det gjelder den helsemessige tilstanden i heimen, så har den så langt i år vært bra.
Dette får mor til å mimre tilbake et par år da Kvålen og avleggere inntok pasientrollene etter tur...gjentakende ganger.
Kvålen lå i en feberdøs, godt innpakket i 3 pledd, med både brus, vann, drops, chips, snytepapir og annet innen rekkevidde.
Da febermåleren viste 39,0 kom det fra pasienten:
Kvålen:"Gunhiiild...
Jeg tror jeg dør...."
Mor: (Muligens litt i mangel av empati etter en uke med pleie av 3 stk testosteronkropper preget av manneflu) :
"Nei...
Det gjør du ikke...
Du har bare litt feber...."
Kvålen:"Jammen....
Jeg har jo 39,0..
Det er nær døden det..."
Mor:"Nei..Det er det ikke."
Kvålen:"Guuuuunhiiiiild....
Har vi en annen febermåler som ikke viser så mye?"
Mannefluen, med sine nær-døden-opplevelser, slapp da taket og mor trodde hverdagen skulle returnere til normalen.
Men slikleis manneflu gjør nok noe med den mannlige psyken, for et par dager senere kom det:
Kvålen: "Gunhild??
Er denne bananen hard og vanskelig å få åpnet,
eller har jeg nå fått en ettersykdom som går på nerve-eller muskelsystemet og gjør meg svak?"
Mor har blitt veldig flink til å trekke pusten dypt, telle til ti, klistre på et smil mens hun hveser mellom en lukket kjeve og sammenbitte tenner:
Mor:"Hmmmm...
Ikke bra....
Jeg tror jeg må ringe Fatland Slakteri......."
Så...
Konklusjonen må være:
I januar/februar hvert år kan det virke som om all kondisjon har avgått med døden, og at alle sympati/empatilagre trenger sårt påfyll.
<a
href="http://blogglisten.no/blogg/kvaalenogmor.blogspot.com/"><img
src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png"
alt="Blogglisten" /></a><img height="0"
border="0" width="0" alt="hits"
src="http://hits.blogsoft.org/?eid=819" />gmo
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar